Det skulle sikkert vært feiret.. Men jeg føler ikke får det, jeg er helt knust. Vondt inne i meg, hjertet mitt blør..
Jeg sliter med å konsentrere meg..
Jeg kan omtrent ikke se ut vinduet uten att tårene presser på..
Jeg hater ordet DØD.. Jeg hater ordet BEGRAVELSE.. Det er så vondt.. Hvorfor skal det være så vondt når jeg vet att han har det bra nå? Å hvorfor skal såret rives opp igjen å igjen å igjen?? først får men beskjed om att en person er død, det lager såret, så skal man møte slekt og venner, da blir såret litt dypere.. Så er det praten med presten som bringer frem minnene, og såret som hadde hatt muligheten til å lukke seg litt revet opp igjen, også er det begravelsen.. Å så jeg gruer meg til det.. Herregud som jeg hater slike ting.. Jeg håper det blir år og dag til neste gang igjen...
Jeg blir så SINT, FRUSTRRERT, IRRITABEL, men mest av alt føler jeg SAVN.. Å for ett savn, ikke bare for den som døde nå, men alle de jeg har mistet iløpet av mitt liv...
Tusen takk for alt min besteste beste <3
BLÆH for ett innlegg, men jeg måtte bare..
